Den 17 juli är det årsdagen av nedskjutningen av det malaysiska passagerarplanet MH17 över sydöstra Ukraina. Sex år har gått sedan en rysk BUK-missil träffade planet och 298 passagerare och besättningsmän omkom. För några dagar sedan kom beskedet att Nederländerna stämmer Ryssland vid den Europeiska domstolen för de mänskliga rättigheterna i Strasbourg. Bjørn Johan Berger är en norsk ekonom som har följt Rysslands krig mot Ukraina sedan starten och noggrant följt utredningarna och processerna kring nedskjutningen. Han skriver i två artiklar om bakgrunden och bevisläget. Den första publicerar vi idag den 15 juli och den andra den 16 juli.
298 personer omkom i nedskjutningen av MH17. Här återförs en del av kropparna till Nederländerna. Foto: Pixabay
Russlands kynisme om en enorm menneskelig tragedie
Siden 9. mars i år har det foregått en rettssak i Nederland som trolig omhandler den største kriminalsaken – muligvis også den største terrorsaken – i moderne europeisk historie: Drapet på 298 mennesker da passasjerflyet Malaysia Airlines flight MH17 ble skutt ned over Øst-Ukraina 17. juli 2014.
Om bord i flyet var et mannskap på 15 og 283 passasjerer: unge backpackere; forretningsfolk; et ektepar på reise uten barna; en bestefar med tre barnebarn; tre søstre og deres mor; et ungt ektepar og deres lille datter – for å nevne noe. Plutselig eksploderte et russisk luftvernmissil rett ved flyets cockpit, og de 298 kroppene ble slynget ut og falt i stor hastighet mot bakken.
På tross av sakens omfang og politiske betydning viser et Google-søk at norske medier ikke har omtalt rettssaken etter at den startet. Det er et tankekors. Ikke minst fordi saken har vært og er – gjenstand for massiv russisk propaganda. Og når mediene ikke dekker saken, vil russisk propaganda få lettere spillerom.
Krigen begynner – med russere som drivkraft
Historien om MH17 handler ikke bare om drapet på 298 mennesker, men gir viktig innsikt i hvordan Russland gradvis tok over deler av Donbas-regionen i Øst-Ukraina med makt.
For å forstå sammenhengen må vi tilbake til våren 2014, der russisk etterretning og russiske nasjonalister etter avsettelsen av daværende president Janukovytsj klarte å forvandle lokale demonstrasjoner og motdemonstrasjoner i Donbas-regionen til en væpnet konflikt, godt hjulpet av massiv russisk propaganda til å piske opp stemningen.
Russeren Igor Girkin ble en viktig aktør i dette spillet. Girkin er fra Moskva, har bakgrunn fra russisk etterretning (FSB), og deltok blant annet i krigene i Transnistria (i Moldova), Bosnia og Tsjetsjenia. For tiden pågår det en rettssak i Nederland mot ham og tre andre personer, hvor de står tiltalt in absentia for medvirkning til nedskytingen av MH17.
Etter først å ha deltatt i Russlands annektering av Krimhalvøya, fikk Girkin samlet drøyt 50 bevæpnede menn med kamperfaring og dro til Sloviansk i Øst-Ukraina, hvor de den 12. april 2014 tok resolutt kontroll over byens viktigste offentlige bygninger. Neste dag utførte de flere drap, og bortførte samme måned en rekke journalister, offentlige personer og tjenestemenn, samt 13 utenlandske OSSE-observatører. Mange av dem ble holdt som gisler.
Fem dager senere – i Horlivka, noen få mil sør for Sloviansk – tok Girkins menn en lokalpolitiker og en student til fange etter at de hadde forsøkt å heise det ukrainske flagget på byens rådhus. Girkin beordret i alle fall drapet på den ene av dem, og ba den nye selvutnevnte ordføreren i byen om å bli kvitt likene. 19. april ble de skamferte kroppene funnet flytende i elven Donets sammen med en annen drept student – et klassisk signal til lokalbefolkningen om at motstand ikke ville tolereres.
Dette skulle bli starten på den nå over seks år lange krigen i Øst-Ukraina; som Girkin senere formulerte det: «Det var jeg som trykket på avtrekkeren».
«Folkerepublikkene» opprettes
Snart fikk Girkin med seg russeren Alexander Borodai på laget – en gammel kjenning helt tilbake fra krigen i Transnistria. Også Borodai er moskovitt, har bakgrunn fra FSB, og deltok under annekteringen av Krim. Borodai inntok en mer administrativ og politisk rolle.
I midten av mai 2014 utnevnte Girkin seg selv til «forsvarsminister» for den selverklærte «Folkerepublikken Donetsk» (DNR), mens Borodai fikk rollen som «statsminister». Sistemann i ledertroikaen ble Denis Pushilin – en arbeidsledig ukrainer som hadde havnet på 19. plass i sitt enkeltmannsdistrikt ved forrige parlamentsvalg etter å ha fått 0,08 prosent av stemmene.
Hackede e-poster til Putins daværende mektige personlige rådgiver for Ukraina, Vladislav Surkov, viser at utnevnelsene skjedde etter godkjennelse fra Kreml. Ingen lokale politiske ledere deltok i opprettelsen av DNR. I stedet ble andre lederposisjoner bekledt av russere og ukrainske sjarlataner og «businessmenn».
Det var således ingen overraskelse da Nederlands påtalemyndighet i fjor høst kunne fortelle at etterforskningen av MH17 har vist at Russlands innflytelse over DNR omfatter administrative, økonomiske og militære forhold. Her publiserte de blant annet en avlyttet telefonsamtale fra 3. juli 2014 der «statsminister» Borodai fastslår at «Jeg utfører ordrer og beskytter interessene til en eneste stat, Den russiske føderasjon. Det er konklusjonen.»
Grovt sagt: DNR var å regne som opprettelsen av en russisk filial i Ukraina.
Krigen begynner – Russlands langsomme invasjon
Parallelt med dette utviklet konflikten i Donbas-regionen seg fra et slags uorganisert fylleopprør til regulær krig. Ganske raskt tok DNR kontroll over store områder uten å møte altfor mye motstand.
En medvirkende årsak til fremgangen var at det hersket en slags apati i Ukraina om hvordan de skulle håndtere «opprøret» i øst, noe som igjen skyldtes flere forhold: Avsettelsen av Janukovytsj i februar 2014 hadde etterlatt et slags politisk maktvakuum; Russlands påfølgende anneksjon av Krimhalvøya hadde vært et sjokk og påført Ukraina en form for nasjonalt traume; det ukrainske forsvaret lå med brukket rygg etter å ha vært nedprioritert i flere tiår; og man fryktet av gode grunner at Russland kunne gå til full invasjon.
Men Russlands aktive rolle var enda viktigere. Gradvis smuglet Russland mer våpen over grensen sammen med russiske militære rådgivere, spesialsoldater og rubler i hopetall. Samtidig tok en broket samling russiske nasjonalister og lokale ukrainere hyre som leiesoldater hos tilreisende kjeltringer som raskt hadde kommet seg i posisjon som lokale krigsherrer.
I en artikkel 14. juni 2014 beskrev Deutsche Welle utviklingen som «Russlands langsomme invasjon av Ukraina».
Russland flytter våpenet til grensen
Men snart skulle «separatistene» møte tøffere motstand. I Ukraina ble det avholdt presidentvalg 25. mai, og 7. juni tiltrådte Petro Porosjenko som landets nye president. Dermed fikk ukrainske myndigheter tilført nok legitimitet og handlekraft til en mer resolutt motoffensiv.
Russland svarte med å mobilisere enda større styrker langs store deler av grensen mot Ukraina. Snart skulle våpenet som senere skjøt ned MH17 finne samme vei.
Nederlandsk påtalemyndighet har dokumentert hvordan nær 50 militære lastebiler med tunge våpen dro fra den russiske byen Kursk 23. juni og ankom grensebyen Millerovo to dager senere. I kolonnen befant det seg seks luftvernmissilsystemer av typen Buk TELAR tilhørende Russlands 53. luftvernbrigade i Kursk – hver av dem med unike kjennetegn, hvilket har gjort det mulig i etterkant å identifisere at det ene våpenet ble brukt til å skyte ned MH17.
Ukraina vinner nesten krigen
På tross av Russlands innblanding stod det i begynnelsen av juli likevel klart at den ukrainske motoffensiven var i ferd med å lykkes. Dermed ble gode råd dyre, og de nederlandske etterforskerne har fastslått at de sitter på materiale som viser at kontakten mellom nøkkelfolk i DNR og Russlands militære og politiske toppledelse ble intensivert i første halvdel av juli.
I denne forbindelse har Nederland offentliggjort en rekke avlyttede telefonsamtaler. Blant dem som deltok i samtalene fra russisk side var Putins rådgiver Surkov, flere russiske generaler og høytstående offiserer, og den de facto politiske topplederen på Krim, Sergej Aksionov. I samtalene fikk de blant annet vite av både Girkin og Borodai at de snart ville tape krigen dersom de ikke øyeblikkelig fikk mer omfattende militærhjelp fra Russland.
I en samtale 8. juli understreket Girkin overfor Aksionov at de trengte panservåpen, feltartilleri og tanks. Dessuten tilføyde han at «vi kan ikke lengre klare oss med bærbare luftvernmissiler», og ba eksplisitt om skikkelig luftvernvåpen med bemannet personell, for – som han sa – «vi har ikke tid til å trene opp folk til å bruke dem». Girkin fikk til svar at hjelpen var underveis.
Russland angriper – hjelpen intensiveres
Og hjelp fikk de: Fra 11. juli 2014 – og i noen uker fremover – angrep russisk artilleri ukrainske styrker med flere tusen granater og raketter fra russisk territorium langs et ca. 250 km langt belte mot grensen til Ukraina, noe som en måned senere skulle vise seg å ha vært forløperen til at overlegne regulære russiske hæravdelinger rykket inn i Ukraina og slaktet ned over 1.000 ukrainske soldater i løpet av tre uker.
Samtidig med at artilleriangrepene ble innledet intensiverte Russland smuglingen av våpen til Ukraina. Bellingcat har for eksempel dokumentert hvordan en kolonne tunge våpen ble eskortert gjennom «folkerepublikken» 15. juli av de samme følgebilene og langs samme rute som den fatale våpentransporten som skulle skje to dager senere.
De avlyttede telefonsamtalene viser også at ukrainske flyangrep var et alvorlig problem for «separatistene», selv om de hadde klart å skyte ned noen av flyene med sine bærbare luftvernmissiler. I en telefonsamtale 14. juli 2014 kan vi imidlertid høre en stemme som beroliger en separatistleder ved å si at «Vi har allerede en Buk; vi skal skyte dem [ukrainske militærfly] til helvete!». Bellingcat har identifisert stemmen til å tilhøre den høytstående russiske GRU-offiseren Oleg Ivannikov.
Ivannikovs forsikring harmonerer med offisielle russiske dokumenter som den uavhengige russiske avisen Novaya Gazeta publiserte i fjor sommer. Her fremgår det blant annet at minst 170 navngitte soldater fra Russlands 53. luftvernbrigade ankom en militærleir ved grensebyen Millerovo den 15. juli – altså i samme område som deres seks Buk TELAR-våpen hadde blitt levert tre uker tidligere. En annen interessant opplysning er at de skulle få utlevert stridsrasjoner for fem dager, og ordre om videre forflytning til et ikke nærmere angitt sted.
Det er gode grunner til å tro at noen av disse soldatene to dager senere dro inn i Ukraina sammen med Buk-våpenet og skjøt ned passasjerflyet.
Bjørn Johan Berger
Norsk ekonom
